Osloriften

Under karbon tiden var Norge en del av superkontinentet Pangea. Pangea ble dannet av Den variskiske fjellkjedefoldingen, hvor Laurasia (N-Amerika, Baltica og Sibir) kolliderte med superkontinentet Gondwana, i perioden 370-290 Ma. Denne kollisjonen bygde opp stress i bergartene rundt den nye fjellkjeden, som resulterte i rifter slik som Osloriften. Osloriften ble dannet over en periode på ca. 65 millioner år, fra sen karbon gjennom perm til så vidt inn i tidlig trias. Rift dannelsen har blitt delt inn i seks faser (Larsen et al., 2008)

Fase 1 – Protorift. ca. 315 – 300 Ma.

Før riftdannelsen begynte for alvor opplevde området en innsynkning som skapte et basseng i det ellers relativt flate området (Sundvoll & Larsen, 1994). I dette bassenget ble Askergruppen avsatt. Først Kolsåsformasjonen med hovedsakelig silt og leirsteiner, tolket som avsetninger på flomsletter og i grunne innsjøer (Dons and Györy, 1967; Henningsmoen, 1978). Deretter Tanumformasjonen med mere sandsteiner og kvartskonglomerater, tolket som flomsletter, deltaavsetninger, elvekanaler (Dons and Györy, 1967; Henningsmoen, 1978) og marine strender (Larsen et al., 2008). Sedimentene er i stor grad lokale fra den underliggende Ringerikegruppen av silurisk alder, men det er også funnet sedimenter som linkes til Avalonia. Avalonia var et mindre kontinent sum under Pangea ble en del av de Variskiske fjellene, i dag ca. Sør-England til ca. Nord-Tyskland. Så det var nok noen elver som rant nordover fra fjellene i sør (Dahlgren & Corfu, 2001; Kristoffersen et al., 2013). Kvartsbollene i Tanuformasjones konglomerater er antatt å komme fra vest rundt Telemark (Dons and Györy, 1967).

Fossiler gjør det mulig å si noe om alderen til Tanumformasjonen. Utfra fossilene ser havet ut til å ha trengt inn i området sent i Basjkir (323.4 ±0.4 til 315.2 ±0.2 Ma) og blitt der til sent i Moskva (315.2 ±0.2 til 307.0 ±0.1 Ma) så noe sånn som ca. 318 Ma til 308 Ma. Mens ferskvanns fossiler fra øvre deler av Tanumformasjonen korreleres med den regionale tidsalderen Stephanian (ca. 307,5 til 300,5 Ma). Jeg har ikke sett noen direkte forsøk på si noe om alderen på Kolsåsformasjonen.

I denne fasen er det ingen tegn til vulkansk aktivitet ved overflaten, men noen av de første laggangene som trengte inne i de kambrosilurske bergartene er datert til denne tiden. F. eks. Mæanitter som er datert til 304±8 Ma (Sundvoll et. al., 1992).

Fase 2 – Den første riften og basaltisk lava, ca. 305 – 299,7 Ma.

Fase 2 kjennetegnes ved at basaltisk lava har nådd overflaten. I områdene nær Oslo ses dette først ved Skagumformasjonen i Askergruppen. Skaugumformasjonen består av vulkanske sedimenter, hovedsakelig av basaltisk opphav. Mer spesifikt er mye av sedimentene alkaliske olivin basalter som kun finnes sør i Oslofeltet, noe som tyder på en transport nordover (Larsen et al., 2008). Generelt sett raftingen begynte i sør og bevegde seg nordover. Noen av de eldste daterte basaltene er Brunlanesbasaltet fra sør for Larvik, med en alder på 300,4±0,7 (Corfu & Dahlgren, 2007). I området rundt Oslo er det Kolsåsbasaltet som ligger oppå Skaugumformasjonen. Kolsåsbasaltet er datert til 291±8 Ma (Sundvoll & Larsen, 1990), men ettersom det ligger under RP1 som er datert til 299,7±0,4 Ma (Corfu & Larsen, 2020) må Kolsåsbasaltet være eldre enn 299,7±0,4 Ma. Kolsåsbasaltet er derfor antageligvis ca. 300 Ma.

Fase 3 – Klimaks, sprekke vulkaner med rombeporfyr lava. ca. 299,7 – 275 Ma.

Rombeporfyr RP1, Kolsåstypen, datert til 299,7±0,4 Ma (Corfu & Larsen, 2020) innleder klimaksfasen av Osloriften. I denne perioden ble lavaene i Krokskogengruppen (RP1-RP11) og RP12 i Bærumsmarkgruppen avsatt, med og mindre basalter i mellom noen av lagene. Inklusive understrømmer navngitt a, b, c, x, så er rombeporfyrene RP1-12 historisk sett på som 20 separate lavastrømmer. Nyere borekjerner viser at bare i det som historisk har vært RP1-4 er det 38 separate lavastrømmer (Svensen et al., 2024). I tillegg til lavastrømmene finnes det mellom lavastrømmene flere sandsteiner og konglomerater. Noen av disse sandsteinene som f.eks. sandsteinen mellom Kolsåsbasaltet og RP1 er tolket som vindblåste sanddyner i et ørkenklima (Dons and Györy, 1967). I tillegg finnes flere konglomerater og slamsteiner som er tolket som sedimenter fra elvevifter og små innsjøer (Larsen et al., 2008). Det tykkeste konglomeratet er kalt Migartjernkonglomeratet et polymikt-blokkonglomerat med tykkelse på ca. 400 m og er tolket som et juv fylt av sedimenter (Larsen et al., 2008).

Også batolittene med Larvikitt i Vestfold, som er dypbergarten som tilsvarer rombeporfyrene, er datert til 299 to 288 Ma (Rämö et al., 2022).

Fase 4 – Moden rift, sentrale vulkaner og dannelse av kalderaer. ca. 280 – 265 Ma.

Ettersom riften modnes dannes store sentrale basaltiske vulkaner. Dette stadiet tilsvarer hvor Riftdalen i Øst-Afrika er i dag (Larsen et al., 2008). Ettersom disse magmakamerene tømmes kollapser de overliggende bergartene inn og store kalderaer dannes. Riftdalen er også et av noen få steder utenfor Oslofeltet hvor rombeporfyrer finnes.

Utbrudd med rombeporfyrer og basalter fortsatte igjennom denne perioden også. Det som er igjen av disse nær Oslo er bevart i kalderaene f.eks. Bærumsmarkgruppen, basalter og R12a-RP13b i Bærumskalderaen, og Viksetergruppen, basalter og RP13-RP17 pluss ignimbritter og trakytter, i Svarten- og Øyangskalderaene. Også Alnsjø lagrekken av lavaer, ignimbritter og sedimentærebergarter i Nittedalskalderaen hører til i denne perioden (Naterstad, 1978). Utbruddene i denne perioden går fra å være basaltiske til å bli mer felsiske og eksplosive. Så det er mange tuffer, ignimbritter og tuffbreksjer i kalderaene. Kanskje best kartlagt er Alnsjøen lagrekken den sørlige delen av Nittedalkalderaen (Whattam et al., 2024).

Granittiske batolitter som Drammensgranitten 287 til 272 Ma (Haug, 2007, i Corfu & Larsen, 2020) ble også dannet i denne perioden. Også noen gabbroplugger er datert til denne perioden, 266-265 Ma (Neumann et al., 1985).

Fase 5 – Etterspillet, de syenittiske batolittene. ca. 270 – 250 Ma.

Mot slutten av Osloriften ble det avsatt store alkaliske batolitter, spesielt Nord for Oslo. Nordmarka-Hurdalssyenittkomplekset som består av alkalifeltspatsgranitt (ekeritt), syenitter (grefsensyenitt) og alkalifeltspatsyenitt (nordmarkitt). Hvorav nordmarkittene er de yngste bergartene, 252±3 Ma, mens grefsensyenittene, 255±4, er noe eldre (Sundvoll & Larsen, 1990).

Disse bergartene har trengt inn i de eldre lavalagene, men ingen tegn på at utbrudd har nådd overflaten er kjent. Mest sannsynlig er eventuelle dagbergarter erosjon blant annet fra istidenene, om de noen gang eksisterte.

Fase 6 – Avsluttende fase, de siste intrusive bergartene. ca. 250 – 241 Ma.

Den siste avsluttende fasen av Osloriften er preget av granittiske intrusiver og gangbergarter. F.eks. stammer Grorudittene, 249±3 Ma (Sundvoll & Larsen, 1993), fra denne perioden.

Referanser

Corfu, F. & Larsen, B.T. (2020). U–Pb systematics in volcanic and plutonic rocks of the Krokskogen area: resolving a 40 million years long evolution in the Oslo rift. Lithos, 376–377(105755), 1-13. https://doi.org/10.1016/j.lithos.2020.105755

Dahlgren, S. Corfu F. (2001). Northward sediment transport from the late Carboniferous Variscan Mountains: zircon evidence from the Oslo Rift, Norway. Journal of the Geological Society, 158(1), 29–36. https://doi.org/10.1144/jgs.158.1.29

Dons, J. A., Györy, E. (1967). Permian sediments, lavas, and faults in the Kolsås area W of Oslo. Norwegian Journal of Geology, 47, 1. https://njg.geologi.no/publications/permian-sediments-lavas-and-faults-in-the-kolsas-area-w-of-oslo/

Henningsmoen, G. (1978). Sedimentary rocks associated with the Oslo Region lavas. In The Oslo Paleorift: A Review and Guide to Excursions (eds J. A. Dons & B. T. Larsen), pp. 17–24.

Universitetsforlaget, Trondheim, Norges Geologiske Undersøkelse Bulletin 337.

Kristoffersen, M., Andersen, T., & Andresen, A. (2014). U–Pb age and Lu–Hf signatures of detrital zircon from Palaeozoic sandstones in the Oslo Rift, Norway. Geological Magazine, 151(5), 816–829.

https://doi.org/10.1017/S0016756813000885

Larsen, B.T. (1978). Krokskogen lava area, i J.A. Dons and B.T. Larsen (Red.) A review and guide to excursions: Norges Geologiske Undersøkelse, Bulletin 337, 143–162.

Larsen, B.T., Olaussen, S., Sundvoll, B. & Heeremans, M. (2008). The Permo-Carboniferous Oslo Rift through six stages and 65 million years. Episodes, 31(1), 52–58. https://doi.org/10.18814/epiiugs/2008/v31i1/008

Neumann, E-R., Larsen, B. T. & Sundvoll, B. (1985). Compositional variations among gabbroic intrusions in the Oslo rift. Lithos, 18, 35-59. https://doi.org/10.1016/0024-4937(85)90005-2

Rämö, O.T., Andersen, T. & Whitehouse, M.J. (2022). Timing and petrogenesis of the PermoCarboniferous Larvik Plutonic Complex, Oslo Rift, Norway: New insights from U–Pb, Lu-Hf, and O isotopes in zircon. Journal of Petrology, 63, 1–29. https://doi.org/10.1093/petrology/egac116