Oslofjordovergruppen
Oslofjordovergruppen består av sedimentære bergarter avsatt fra midten av Kambrium til slutten av Silur i området rundt Oslofjorden. Disse bergartene strekker seg fra Langesund i sør til Mjøsa og Brumunddal i nord. Dette området er også kjent som Oslofeltet, et geologiskområde hvor det i slutten av Karbon og i Perm (310-250 Ma.) var mye vulkansk aktivitet. Det produserte et tykt lag av magmatiske bergarter som la seg over de mykere sedimentære bergartene og beskyttet dem fra erosjon. Dette gjorde at bergartene i Oslofjordovergruppen var beskyttet gjennom istidene frem til i dag. Den store variasjonen i bergarter og geologiske fenomener som kan ses i Oslofeltet, har gjort at området er internasjonalt berømt blant geologer.
De sedimentære bergartene i Oslofeltet ble først beskrevet av Theodor Kjerulf i 1857. Kjerulf delte den marine delen av lagserien i 8 etasjer. Waldemar C. Brøgger jobbet videre med en grundig beskrivelse av de ordoviciske lagende, etasje 3 til 5 i figuren, i 1882. I 1908 så delte Johan Kiær opp den øvre delen marinelagrekken slik at det ble 9 etasjer, med flere underetasjer a, b, c, etc.. Ringerikesandsteinen ble lenge sett på som devonsk i alder, men ble etter hvert plassert som sen-silursk og ble etasje 10. Denne etasje inndelingen geokronologisk inndeling. Geokronologisk betyr en inndeling etter hvor gamle bergartene er. Denne inndelingen ble i stor grad lagd ut ifra hvilken fauna som ble funnet i bergartene, altså fossiler. Å lage en inndeling basert på observert fauna er ikke lett. På et tidspunkt i historien kan de ha vært grunt vann på et sted og dypt vann på ett annet, og det som lever på dypt vann er ofte ikke det samme som lever på grunt vann. Så i nyere tid er denne etasje inndelingen satt til side til fordel for en litostrategrafisk inndeling. Fordeler med det er at når snakker om en formasjon, vet man hvor snakker om og at dateringer for den formasjonen gjelder for den formasjonen. Til tross for det så henger etasje inndelingen også igjen for den er mer intuitiv. Hvis man lurer på forholdet mellom Solvikformasjonen og Solvangformasjoenen, så vet man noe om den laterale plasseringen ut ifra navnet. Alderen til de to formasjonen i forhold til værandre er derimot vanskelig å huske. Spør man derimot om etasje 6 vs. etasje 4bδ, så vet man med en gang at etasje 6 er høyere og dermed nyere enn 4bδ. Kanskje husker man også at skille mellom etasje 5 og 6 er overgangen fra ordovicium til silur. Så etasje inndelingen lever videre.
De gjeldene definisjonene av formasjonene i Oslofjordovergruppen kan finnes i fem rapporter. Den eldste gjeldene formasjons inndelingen er de tre formasjonene som tilsvarer etasje 10. Disse ble presentert av Turner i 1974. Videre ble den silurskelagrekkens formasjoner beskrevet av Worsley et.al. i 1983, mens den ordoviskelagrekens formasjoner og alunskiferformasjonen ble beskrevet av Owen i 1990. Formasjoner fra tidlig og mellom kambrium er kun å finne på enkelte steder i Oslofeltet, ettersom havet ikke enda hadde dekt hele området. Å skille mellom kambrisk og pre-kambrisk har historisk sett også vært utfordrende. Hva som skulle høre til Hedemarkgruppen og Oslofjordovergruppen ble bestemt av fossilene i bergartene. De tidlige kambriske formasjonene har få fossiler og er også sterk deformert så det er vanskelig å finne. Grensen satt av Vogt i 1924 plasserer skifer, leirstein og sandstein ved Mjøsa som innholdet fossiler av Discinella Holsti i etasje 1a og Holmia Kjerulfi i 1b. Dette er to trilobitt arter. Etasje 1b ofte omtalt som «Holmia shale», ettersjon etasje grensene har endret seg noe frem og tilbake. Nielsen & Schovsbo (2007) beskrev kambriske formasjoner i sør Scandinavia og definerte der Ringstrandformasjonen. I Ringstrandformasjonen ble Brennsætersagleddet ekvivalent med Discinella Holsti altså etasje 1a og Tømtenleddet med Holmia Kjerulfi og 1b. Nielsen & Schovsbo (2007) plassere også den øvre delen av Hedemarkgruppen i kambrium. Så den dagligdagse bruken av Oslofjordovergruppen som synonymt med den Kambrosilurske lagrekken er misvisende. Den nyeste oppdateringen i lagrekken som er brukt i figuren er fra 2017 da Bockelie et.al. delte inn Langøyformasjonen i fire ledd.
Oslofjordovergruppen ville hatt en tykkelse ca. 2,5 km dersom hele lagrekken hadde vært på et sted. Bildet til høyre viser stratigrafien i Oslofjordovergruppen, men det er ikke noe sted hvor stratigrafien faktisk ser slik ut. Formasjonene vist i figuren er de mest omtalte formasjonene, men de strekker seg ikke over hele Oslolfeltet. For eksempel Langøyformasjonen som er en opptil 55 m tykk sandsteinsformasjon på øyene øst i indre Oslofjord blir tynnenere når man beveger seg mot vest. Når man kommer til Asker erstattes Langøyformasjonen helt av Langåraformasjonen. Langårformasjonen i vest er bare opp mot 35 m tykk og tilsvarer både den øvre delen av Husbergøyformasjonen og mesteparten av Langøyformasjonen i øst. Så det kan være stor variasjon fra område til område, formasjoner et sted kan ha en helt annen mektighet en ved en annet. Noen steder kan også mangle formasjoner fra en tidsperiode. Det kan være at del aldri ble avsatt sedimentær der i den tidsperioden, eller at det ble erodert bort. I Oslo ligger f.eks. Alunskiferformasjonen rett på grunnfjellet, mens i Mjøs området ligger deler av Ringstrandformasjonen mellom Alunskiferformasjonen og den underliggende Hedmarkgruppen. I tillegg er formasjonene flere steder sterkt foldet eller påvirket av forkastninger fra den kaledonske fjellkjedefoldingen. Så å avgjøre tykkelse er generelt sett vanskelig.
Referanser
