Alnsjøen (Grefsenkollen til Ammerud)

---

Etter at basaltene ble avsatt ser man en endring utbruddene og bergartene de dannet. Utbruddene ble mere eksplosive. Vi ser dette først i noen basaltiske tuffbreksjer. Disse tuffbreksjene som ligger direkte over basaltene er avsetninger av tuff, aske og andre luftbårne partikler fra et eksplosivt utbrudd, som inneholder biter av de underliggende basaltene som har blitt brutt løs under utbruddet. Etter som tiden gikk ble disse eksplosive utbruddene mer og mer silisiske. Først et lag med tuff med intermediær sammensetning, ca. tilsvarende rombeporfyrene i kjemi. Deretter følger flere ignimbritter med rhyolittisk [granittisk] sammensetning (Whattam et al., 2024). Ignimbritter er avsetninger fra pyroklastiske strømmer, hvor aske, vulkanskglass og pimpsteinsfragmenter med temperaturer på 500–700 ℃ har blitt sveiset sammen (Akin et al, 2023). Mot toppen dominerer sedimentære bergarter, spesielt slamsteiner, med et siste lag med ignimbritt under konglomeratet på toppen (Whattam et al., 2024; Natterstad, 1978).

Alderen på de yngste bergartene i Alnsjølagrekken er enda vanskeligere å si noe helt sikkert om enn de eldste. Både Natterstad (1978) og Whattam et al. (2024) plasserer konglomeratet ved Storhaug som den yngste formasjonen i lagrekken. Å datere sedimentære bergarter er vanskelig. Magmatiske og noen metamorfe bergarter kan dateres direkte med radiometrisk datering av mineraler som inneholder radioaktive grunnstoffer, slik som mineralet zirkon som inneholder uran. Men for sedimentære bergarter kan man ikke gjøre det, for da får man bare aldrene på kildebergartene. For sedimentære bergarter trenger man et lag inne i bergarten, eller et over og et under, som er av vulkansk opprinnelse og kan dateres. En annen måte å anslå en bergarts alder er å finne indeksfossiler, som lar en anslå alderen ut ifra et annet sted med de samme fossilene. Men konglomerater er svært dårlig til å bevare fossiler, for grove steiner ødelegge det organiske materialet før det kan bli til et fossil. Ettersom disse formasjonene er tolket som formet i ferskvann vil det være vanskelig å finne indeksfossiler som kan korreleres med andre steder. Om det tørre ørkenlandskapet som eksisterte ved overgangen karbon-perm (Laresen et al., 2008) fortsatt varte ved disse formasjonene, vil land planter og dyr være sjeldne og kanskje var det lite liv i vannet også. 

Det vi kan si sikkert om alderen til Storhaugkonglomeratet er at det må være eldre enn 252 ± 3 Ma, for det er alderen på Nordmarkitten (Sundvoll & Larsen, 1990) som trengte gjennom Alnsjø lagrekken. Antageligvis er konglomoratet også eldre enn Grefsensyenitten 255 ± 4 Ma (Sundvoll & Larsen, 1990) som befinner seg rundt den sørlige enden av lagrekken. Rett under konglomeratet er Storhaug ignimbritten, som den siste vulkanske bergarten i lagrekken. Datering av den ignimbritten vil nok gi det beste estimatet for tidsspennet i lagrekken. Dessverre er det en komplisert oppgave. Whattam et al. (2024) rapporterer at Storhaug ignimbritten både inneholder mange fragmenter av eldre bergarter og inneholder metamorfiserte, grønne, lapilli (steiner). Å hente ut et eller helst flere mineraler som med sikkerhet kan dateres til da bergarten ble dannet og ikke tilhører en tidligere bergart eller senere metamorfisering vil være litt av en oppgave.