Pyroksenitt
Grovkornet (Pegmatittisk) Pyroksenitt fra Brattåsen-pluggen, Vestby.
Fin til mediumkornet Pyroksenitt fra Knalstad-pluggen, Vestby.
Grønt pyroksen mineral ved den røde pilen i forrige bilde.
Gabbro (Oslo-essexit)
Oslo-essexit fra Brattåsen-pluggen, Vestby.
Forvitret overflate med Oslo-Essexit fra Vestby.
Plagioklas
Husebyitt
En variant av Oslo-essexit
Monzonitter
Akeritt
Navnet Akeritt kommer fra den gamle kommunen Aker som i dag er innlemmet i Oslo. Begrepet har blitt brukt om flere medium til grovkornete bergarter med monzonittisk til monzosyenittisk sammensetning (Oftedahl, 1960). Det vil si at akeritter har en betydelig mengde av både alkalifeltspat og plagioklas, og kan inneholde opp mot 10 % kvarts (Ramberg, 1976). Plagioklaskrystallene er ofte rektangulærere omgitt av alkalifeltspat. Akeritt inneholder som regel også to eller tre av mineralene augitt, hornblende, biotitt og kloritt (Oftedahl, 1960). Spesifikke navn kan reflektere hvilke mineraler som det er mer av. I «Bergartsklassifikasion og kartsammenstilling» av Gjelle & Sigmond (1995) defineres Akeritt som «Kvartsførende mikrosyenitt eller mikromonzonitt med rektangulære oligoklaskrystaller. Fører augitt, hornblende og biotitt (ægirinaugitt og/eller hypersten kan forekomme).»
Akeritt fra vest for Sognsvann.
Kjelsåsitt
Kjelsåsitt er oppkalt etter Kjelsås gård i Sørkedalen. Bergarten er en dypbergart, magmaen har altså størknet nede i magmakamrene og aldri nådd overflaten. I følge Oftedahl (1960) inneholder bergarten plagioklas (i hovedsak andesin) og alkalifeltspater i forholdet 2:1. Andre mørke mineraler inkluderer augitt rikt på diopsid, biotitt og olivin samt andre spormineraler. Litt kvarts og hypersthen kan også forkomme. Definisjonen som brukes i NGU sine kart er: «Lys monzodioritt-monzonitt med rektangulære feltspatkrystaller og med ægirinaugitt, biotitt og brun hornblende.» (Gjelle & Sigmond, 1995). Bergarten er nært beslektet med Larvikitt, for å være Kjelsåsitt må andesin andelen av feltspaten i bergarten være over 30 %. Er det under det så er det Larvikitt (Neumann, 1978). Siden dette er vanskelig å se, så grupperes de ofte sammen.
Enkelte steder er olivin omdannet til serpentin og kloritt.
Slottet Kjelsåsitt plutonet (et magmakammer rundt den yngre Oppkuven kalderaen), der dette stykke er fra, er datert av Corfu & Larsen (2020) til å være mellom 276.7 og 275.9 Ma.
Bildet til høyre er Kjelsåsitt fra Slottet Kjelsåsitt plutonet, i Sørkedalen.
Syenitt
Grefsensyenitt
Grefsensyenitt fra Grefsenkollen i Oslo
Alkalifeltspatsyenitt
Nordmarkitt
Nordmarkitt er kalt opp etter Nordmarka i Oslo, og steinen er også Oslos fylkestein. Opprinnelig ble dette navnet innført som en samlebetegnelse for alle syenittene i det området. Holtedahl (1960) deler disse i tre, de ekte syenittene som inneholder plagioklas (Grefsensyenitt) og alkalifeltspatsyenitt. Alkalifeltspatsyenittene deler han videre inn etter hvor alkaliske de er basert på innholdet av mørke silikater. De mindre alkaliske inneholder biotitt og hornblende, mens navnet Nordmarkitt går til de mest alkaliske steinene med ægirin og arfvedsonitt. Så Nordmarkitten er en ægirin og/eller arfvedsonitt førende alkalifeltspatssyenitt. Med økende kvartsinnnhold går bergarten gradvis over til alkalfeltspatsgranitten Ekeritt.
Dateringer har vist at syenittene er blant de yngste bergartene i Oslo-riften. Målinger fra Nittedal viser en alder på 252 ± 3 Ma, litt yngre enn den omliggende Grefsensyenitten (Sundvoll et al., 1990).
Alkalifeltspatsgranitt
Drammensgranitt
Drammensgranitt har fått sitt navn fra Drammen by, for det er i fjellene rundt Drammen vi finner den. Historisk sett har Drammensgranitten vært blant de viktigste industrielle bergarter. Som en flott rød og slite sterk stein har den vært brukt i diverse bygge prosjekter, som brostein og til gravstøtter. I dag er det bare et aktiv steinbrudd for Drammensgranitt ved Høgåsen, like ved Spikkestad, ca. 8 km vest-sørvest for Drammen. Bildet til venstre er fra der.
Kjemisk sett er Drammensgranitten en Biotitt alkalifeltspatsgranitt, hvor biotitt er det eneste viktige mørke mineralet (Oftedahl, 1960). Drammensgranitten er vanligvis grovkornet (3-5mm kornstørrelse). Hvorav 60-65% steinen er perthittisk feltspat, 3-5 % oligoklas-feltspat (begge alkalifeltspater) og 30-35 % er kvarts. Oligoklas-krystallene er ofte bleket og ser hvit akting ut, og kvartsen er hvit til blank. Perthittisk feltspaten er rødlig og tillegg er ofte også små mengder av rødt jernoksyd (hematitt) er utfelt langs korngrensene. Totalt sett får vi da et hvit-flekkete mønster i en rødlig grunnmasse (NGU, 2015). Haug (2007) har aldersbestemt Drammensgranitten til å være mellom 272 og 287 Ma år gammel (Corfu & Larsen, 2020).
Granitt
En eldre granitt funnet langs Mjøsa.
Diabas
Diabasgang i Karihaugveien, i Oslo, ved krysset med Edvard Munch vei.
Svært finkornet Diabas, et tegn på at den har størknet fort.
Mer grovkornet diabas fra Hovedøya, Oslo.
Mikrosyenitt
Mæanitt
Mikrosyenittporfyr fra Ekebergskrenten.
Mikrosyenitt med albitt og ortoklas.
Groruditt (Ægiringranittporfyr)
Groruditt-gang i Ravnkollen, Grorud, som kutter seg gjennom Nordmarkitt. Beskrevet av Brøgger (1894).
Groruditt ble først beskrevet og navngitt i 1894 av Brøgger. Han beskriver en grønn, ca. 5 meter bred gang som skjærer gjennom nordmarkitten i Ravnkollen i Grorud, Oslo. Navnet kommer av bydelen Grorud. Brøgger beskriver steinen som Ægiringranittporfyr, hvor ægirin er det mørkegrønne mineralet som gir den karakteristiske fargen. Sammensetningen er ca. 1/5 ægirin, 2/5 feltspat og 2/5 kvarts (Brøgger, 1894).
Brøgger (1894) og senere geologer har funnet flere Groruditt ganger i Oslofeltet, men på verdensbasis er den ganske kjelden (Thuesen, 1977). De to kanskje mest kjente gangene er gangen på Grorud, som Brøgger fulgte opp til Steinbruvannet og som Kvamsdal (1999) har fulgt videre. Og en gang fra Stig (Sørvest for Grefsenkollen, Oslo) opp forbi Storhaug.
Historisk sett ble Grouditt brukt til å lage økser i yngre steinalder. På verdensbasis var flint og obsidian de foretrukne bergartene til det formålet, men dessverre finnes ikke de i Oslofeltet. Mye flint ble derfor importert fra Danmark og kanskje Skåne i Sverige, men det må ha vært mye vanskeligere å importere i steinalderen en i dag så lokal stein ble nok brukt når man kunne. Og den seige Groruditten lot seg slipe til skarpe økser og tålte å bli brukt. Rundt 15 slike økser funnet, men akkurat hvor de kom fra er noe usikkert. Kjemiske sammenligninger kan tyde på at de kommer fra Groruditt-gangen opp fra Stig, i nærheten av Svartputten (Kapteinsputten) eller fra en Groruditt-gang som krysser jernbanen nord i Maridalen mellom Svingen og Sandermosen (muligens en nordlig blotning av samme gang) (Thuesen, 1977; Nyland, 2013).
Denne gangbergarten representerer den siste avsluttende fasen av Oslofeltet. Med sine 249 ± 3 Ma, datering av en gang ved Storhaug, er den en av de yngste bergartene i Oslofeltet (Sundvoll & Larsen, 1993).
Nedfall fra Groruditt-gangen i Ravnkollen. Hvite fenokrystaller av K-feltspat og grunnmasse av kvarts og mange små grønne ægirin krystaller.
Groruditt-gang ved Storhaug. Et mulig sted for et steinalderbrudd av Groruditt, men umulig og avgjøre, alt vi ser i dag er et resultat av naturlige prosesser og av anleggelsen av grusveien (Nyland, 2013).
Nærbilde av gangen ved Storhaug. Ikke like porfyrittisk som gangen ved Ravnkollen
Basalt
Oslofeltets basalter
Basalt er dagbergarten som tilsvarer dypbergarten gabbro. Basalter er en av de aller vanligste overflatebergartene på jorda og dekker opp opptil 70 % av jorda når havbunn er inkludert. Rundt 90 % av vulkanske bergarter er basalter. Vanlige kilder er midthavsrygger og skjoldvulkaner.
Sanne basalter er mørke (fargetall M<35), mafiske bergarter av pyroksen og kalsiumrik plagioklas. Silikatene i en basalt utgjør en vekt prosent på mellom 45 % og 52 %, mens normative alkalifeltspatene kan utgjøre opptil 5 % (Le Bas et al. (1986) i Gjelle & Sigmond, 1995, Fig. 16).
Kvartstholeiittisk basalt
I følge Oftedahl (1960) er sanne basalter sjeldne i Oslofeltet, de fleste basaltene i Oslofeltet tilhører egentlig gruppen trakybasalter (Weigand, 1975, s. 15). De har mer enn 5 % normative alkalifeltspater og fargetall M<40 (Weigand, 1975, s. 15). Basaltene i Oslofeltet kan deles i fire hovedgrupper basert på utsende og kjemi: afyrisk, plagioklas porfyrittisk, pyroksen porfyrittisk og plagioklas-pyroksen porfyrittisk (Weigand, 1975).
Kolsåsbasaltet et er kartlagt av NGU som en kvartstholeiitisk basalt. Dvs. en subalkalin, hypersten-normativ basalt (i snitt tilsvarer kjemien i bergarten mineralet hypersten ((𝑀𝑔,𝐹𝑒)𝑆𝑖𝑂3))med ortopyroksen og/eller pigeonitt i tillegg til klinopyroksen og Ca-rik plagioklas (Sigmond et al., 2021). Kolsåsbasaltet er i hovedsak afyrisk og grå til blå-grå i fargen. I 1945 innførte Sæter forkortelsen B1 som står for det første (eldste) basaltet i Osloriftens stratigrafi, og B2, B3 … for yngre basalter Oftedahl (1960). Kolsåsbasaltet tilhører stratigrafisk sett B1, og er den eldste dagbergarten i Oslo-området. Kolsåsbasaltet består av en enkelt lavastrøm (Dons & Györy, 1967; Weigand, 1975), men B1 lengre sør ser ut kjemisk sett komme fra enn annen kilde (Weigand, 1975).
Bildet over: Basalt strøm B1, ved Kolsås. Denne steinen har størknet ved overflaten hvor trykket har vært lavt nok til at gass i lavaen har dannet bobler som har størknet som hulrom (vesikler).
Bildet til venstre: Basalt strøm B1 ved Kolsås.