Hovedøya

---

Oslo gruppen

På Hovedøya finner man en rekke sedimentære bergarter av ordovicisk alder (485,4 til 443,8 millioner år siden). Bergartene danner en relativt sammenhengende tidshistorie fra knollekalken i Arnestadformasjonen (ca. 457 millioner år gammel) gjennom skifre, kalksteiner og sandsteiner i ni andre formasjoner før man kommer til den yngste skiferen i Solvikformasjonen (ca. 442 millioner år gammel). 

Spesielt interessant er kanskje sør-øst spissen av Hovedøya. Her kan man se at deler av Langøyformasjonen har blitt gravd ut og fylt inn med et konglomerat lag og flere nye lag med siltsteiner og sandsteiner (Kalvøyaleddet). Dette er tolket som spor etter en elv som rant her i en i Sen-Ordovicium, da området i en periode var høyere enn havoverflaten (Bockelie mfl., 2017; Calner mfl., 2021). Resten av de sedimentære bergartene på øya er dannet i hav. 

Den kaledonske orogenesen

For ca. 425–405 millioner år siden kolliderte den baltiske platen med Norge inn i kontinentet Laurentia, dagens Nord-Amerika og Grønland. Denne kollisjonen resulterte i dannelsen av en massiv fjellkjede, Den kaledonske fjellkjeden. Denne fjellkjedefoldingen førte til at de sedimentære bergartene på Hovedøya ble foldet, både på stor og liten skala. Går vi fra nord-vest mot syd-øst så vil vi se at lagene, som engang var horisontale, nå er nær vertikale ved høydedragene vest og øst på øya. Bergartene på øya er bøyd i en stor antiklinal, A-form, hvor toppen har blitt erodert bort under istidene. De mykere skiferene i de underliggende lagene har blitt erodert raskere enn den hardere sandsteinen på toppen, så midten av øya er lavere. Øst på øya er foldingen så ekstrem at lagene faktisk ligger delvis opp ned. Flere steder på øya kan man også finne mindre folder, noen som også er mindre enn en meter. 

Rift tid

De yngste bergartene vi finner på Hovedøya er intrusive bergarter som ble dannet for 300-270 millioner år siden, da det var vulkansk aktivitet i Oslo området. Øya har en syenitt gang og flere diabasganger som har trengt seg gjennom de sedimentære bergartene. Flere av de større diabasgangene kan i dag finnes som arr i terrenget, da steinen har blitt hugget ut for bruk som bygningsstein blant annet til klostret på øya. 

I denne perioden var det også forkastninger, bevegelser i jordskorpen som nok skapte jordskjelv, som vi kan finne spor av på Hovedøya. 

Referanser

Bockelie, J.F., Baarli, B.G. & Johnson, M.E. 2017: Hirnantian (latest Ordovician) glaciations and their consequences for the Oslo Region, Norway, with a revised lithostratigraphy for the Langoyene Formation in the inner Oslofjorden area. Norwegian Journal of Geology 97, 119–143. https://dx.doi.org/10.17850/njg97-2-01

Calner M., Bockelie J.F., Rasmussen C.M.Ø., Calner H., Lehnert O., & Joachimski M.M. (2021) Carbon isotope chemostratigraphy and sea-level history of the Hirnantian Stage (uppermost Ordovician) in the Oslo–Asker district, Norway. Geological Magazine 158: 1977–2008. https://doi.org/10.1017/S0016756821000546